Verden, som vi kjenner den…

The world, as we know it – et uttrykk som gikk mye igjen, da Trump vant valget. Verden – verden vi lever i, står opp til, legger oss til – kjente og kjære ting, som vi helst ikke vil skal rokkes ved. Vår hverdagsverden er forskjellig fra person til person, fra familie til familie. Noen liker at verden er i bevegelse, mens andre helst vil at verden skal stå stille. Det som er felles, er at vi alle har relasjoner i verden vår. Relasjoner som er viktige og som vi bryr oss om. 

Verden/dagene våre spinner avsted i et sinnsykt tempo. På veien gjelder det å få med seg både nyanser, hendelser og tanker. Summen av dette gjør at vi er den vi er. På samme måte som Milo akkurat nå lærer en ny verden å kjenne, utenfor stuedøra – lærer vi mennesker hele tiden, at det finnes flere verdener utenfor samme døren. Milo har lært en verden å kjenne innenfor døren, en verden som er trygg, varm, og beskyttet. Utenfor er det kaldt, utrygt, ukjente elementer – som en halvvoksen katt nå skal finne ut av. På samme måte opplever vi til tider de samme forandringene, men i vårt univers vil vi kalle det skuffelser, utrygghet og svik. 

Vi er teknisk ikke laget ens for å såre hverandre, svikte eller gjøre hverandre utrygge. Vi har alle en omsorg i oss, som instinktivt hjelper oss med å ta vare på samfunnet vi lever i. Det inkluderer venner, familie, bekjentskap eller andre vi møter gjennom livet. Men helt fra sølekakestadiet i barnehagen, lærer vi at hendelser oppstår. Hendelser som påvirker andre rundt oss, på godt og vondt. Det er umulig å komme gjennom livet uten utfordringer og skuffelser….

Vi lærer barna at skuffelser kommer og går. Man blir gjennom opplevelser formet til den personen man er i dag, både store og små. Brent barn skyr ilden, heter det. Dog er det ikke alltid slik. Noen ganger blir brent barn kull. Vi er forskjellige, og vi takler skuffelser forskjellig. I en søskenflokk vil det ofte være forskjeller, der nettopp dette blir tydeliggjort. Mens nr 1 er tøff og ikke så god på følelser, kan nr 2 være utrygg og ha et stort behov for å uttrykke følelser og behov = men de er begge fra samme familie/opphav. 

Når lille snuske kommer hjem med bitt eller klor, tenker vi automatisk hvem av naboene sin katt har banket min? Om frøken fjong kommer hjem i sine nye klær, med tårene trillene pga stygge ord, vil vi gå i forsvar på barnets vegne og tenke ja, tenkte jeg det ikke – det er dr**ungen til…. Hvordan vi videre fremtrer, er  med å forme både barna OG oss selv. Vi fokuserer ofte på handlingen, fortiden og hva som er vondt. Det er sjelden man tar seg tiden til å finne en forklaring, og kanskje avdekker at Frk B er selv lei seg, og tar det ut på andre. Gjennom mange år hadde jeg en prosess, der man måtte bevege seg bort fra unnskyldning til forklaring. Vi kan forklare hvem er vi er, og vi kan forklare hendelser og reaksjonsmønster – men ikke unnskylde oss med det. Forskjellen? 

Forskjellen er hovedsakelig at en unnskyldning vil bære oss i forsvarsposisjon gjennom livet. Forklaringen vil hjelpe oss til å møte forståelse, være imøtekommende og i stand til dialog. I sandkassa på lekeplassen hyler lille Krokodille, mens store Ape står ved siden av brøler. Han slo først……!!!!  Vi utvikler oss heldigvis litt herfra… Men hva store Ape eller lille krokodille tar med seg videre av lærdom, vil være forskjellig. Det er grunnen til at vi har noen som arbeider 24/7 med en arbeidsmoral som er høyere enn Mount Everest, mens nabogutten sitter 24/7 å studerer Nokas sine plantegninger. 

Det er nesten umulig å skåne seg selv for skuffelser, eller utrygge situasjoner – om man ønsker å kunne bevege seg utenfor ytterdøren. Ikke bare har Ape og Krokodille en forskjellig oppfatning av hvordan verden er, men også hva/hvem «man spiser til frokost». 

Blir man snødynket etter skolen, lærer man seg å gå en annen vei hjem – eller si fra til en voksen. Blir man bøllet med på jobb, skifter vi jobb – eller sier fra til HR ansvarlig. Blir vi utsatt for vold, lærer vi oss å styre unna situasjoner som utløser slag – eller sier fra og oppsøker krisesenter. Blir man skuffet eller såret, lærer vi oss å trekke oss unna – eller snakke med noen om det. 

Hva gjør du mest? De siste løsningene? De aller fleste gjør første…. Vi har ofte lettere for å skjelle ut Frk. Returavdeling eller Mister Facebooksupport, enn å si fra om de store tingene. Så fort noe rokker verden vår kraftig, blir det vanskelig å si fra. Det er vanskelig å legge skjebnen/verden sin, i hendene på noen andre. Fordi verden, den skal være som vi kjenner den, uansett hvordan den er…..

Tilgivelse, omtanke og en liten smule enkelhet – kan være med å gjøre verden vår stabil, og enklere å leve. Når Milo får snø kastet mot seg, er det både kaldt og guffent, men med en liten smule enkelhet – rister karen det av seg og svinser på ny mot snøskuffa. Vi velger selv hvem vi vil ha i verden vår. Det er ikke alltid kjærlighet styrer hvem vi vil ha med, til og med ikke slektskap. Men felles for de som vi burde lage plass til i verden vår – er at de selv ønsker å være der. 

Verden din og min, bør bestå av mennesker som ønsker å være en del av den, som evner å se det store bilde og kjenner oss godt nok – til å ville ta en kamp for å være en del av din hverdag. Tråkker man feil eller sier noe dumt, kjenner de oss/deg så godt at de velger å tilgi/snakke om det, fordi det ikke passer inn i det store verdensbilde ditt generelt. Denne egenskapen mangler vi i sandkassa, der lille Krokodille kanskje «alltid» slår, første gangen det skjer. Mens i voksen alder, vil man ikke stole på at lille Krokodille «alltid» slår, der han rolig, omtenksom og snill – til vanlig står i et hjørne og gjør oppgavene sine. 

Tenker du noen gang over hvem du har i verden din? Verden slik du kjenner den? Og hvor godt kjenner du de? Hvor mye omsorg og omtanke har du for de, og de for deg? Ville de stoppet opp 2 minutter og tenkt seg om, om noe annerledes skjedde – ville de vært tøffe nok til å si fra om noe ikke var ok? For det er også med å skaper balanse i en verden… 

På samme måte som universet, lever det mange parallelle planeter/verdener rundt oss. Alle rundt oss har en verden selv. Om disse samarbeider, lever som én, eller i kollisjonskurs – varierer, og er helt normalt. Men det er faktisk helt ok! Det er helt ok å leve under fredsavtaler, og innse at ikke alle verdener passer sammen, eller kan være i hverandres. Man kan fint leve parallellt og være takknemlig og lykkelig de gangene de møtes. For på samme måte som jeg velger hvem jeg vil ha i min verden, velger andre hvem de vil ha i sin. Istedenfor å strebe etter å være en del av en vanskelig og komplisert verden, gjør din egen et godt sted å være, og ta vare på de som er i den 🙂 

 

Ha en fin mandag ! 

8 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..